Flashback

Jeg satt og funderte i stad da jeg kom på en artig episode fra barndommens dager. Jeg var så heldig å ha en venninne med like sær form for humor som meg selv, Helene. Vår favorittlek var å lage såkalte Cordelia-dokker. Disse dokkene var festet sammen av egne klær og sko som vi hadde fylt med forskjellige greier. Resultatet ble da en dokke i naturtro størrelse. En sommerkveld på slutten av barneskolen fant vi ut at vi skulle lage en Cordelia, selv om vi egentlig hadde konkludert med at vi var alt for gamle. Da Cordeliaen var ferdig gikk vi ut for å finne en plass i veien hvor vi kunne legge henne. Planen var å sjekke reaksjonen til passerende biler. Men så... Med en slapp og mager Cordelia i armene fikk jeg plutselig øye på noen gutter fra ungdomskolen, en av dem var til og med "fiende" med Helene. Vi måtte for all del ikke bli ferska med den idiotiske dokka. Jeg så på Helene med panikk i blikket "LØP!" hylte hun og satte av gårde. "Æææ!" hylte jeg og fulgte etter så godt jeg kunne, mens de tynne armene og beina til Cordeliaen dingla villt rundt meg. Men en Cordelia er faktisk ganske så tung og da overkroppen og underkroppen begynte å gli fra hverandre var det bare så vidt jeg klarte å holde en panikk-latterkrampe tilbake. Vi fikk til slutt hivi oss bak en busk i hagen til naboen og lå der og venta til kysten var klar. Så var det bare å gå tilbake og hente joggeskoene til mamma og hodet, som hadde løsna under ferden. Snakk om adrenalinkick :)