Har en eller annen fønki feeling i halsen...

Morderkjelleren

Det finnes de som ler av at jeg synes det er skummelt å gå ned i kjelleren. Men når jerndøra åpnes og man møtes av et stummende mørke og en litt tung mugglukt, da føler jeg meg ganske liten. Jeg piler ned betongtrappa med hjertet i halsen, og henter det som skal hentes fortest mulig.

Julegaveoppdraget :)

Her er (noen av) bildene jeg tok av Ida, og lillesøsteren Signe.

Nå forsvinner isen på Hamar

En litt fattig student ønsker seg nye sko, uten hull i...

Tilbake på Hamar

Da var jula over gitt!

Jeg må vel føye meg inn rekken av de som feirer jul av ren tradisjon, og ikke for å markere Jesu fødsel. Nå som barneskolen er et tilbakelagt kapittel, er vel de fleste religiøse elementene av jula stuet godt vekk for min del. Men akk som jeg husker barndommens jul :) Hvert år var det besøk i kirka, og man skulle gå hele veien. Vel inne var jeg demonstrativt taus da sangene om Jesus fylte kirka. Helene og jeg satt der som stolte hedninger og skravlet i ett kjør. Jeg husker at vi ble snakket til av en streng, tynn dame en gang. Hun sa vel ikke så mye egentlig, men hun snudde seg hardt rundt på benken og satte et drepende blikk i oss. Da var det klart, dette var ikke et sted for oss. Året etter klarte vi begge å sutre oss til å delta på det alternative opplegget som var istedet for kirkebesøk.

Noe annet barneskolen bidro med var de fantastiske juleverkstedene, hvor rødbrystede stressa lærerinner løp rundt med limpistoler og kongler. I mange år har jeg vært litt skeptisk når mamma har satt fram litt skeive spikkenisser med spikerøyne, men i år lot jeg meg sjarmere av dem. Jeg har nesten (NESTEN) forsonet meg med at julepynt ikke først og fremst skal være vakkert. Jula skal jo egentlig være de stygge norske nissene som skremmer livet av alle småbarn og hunder, papirlenker i grelle farger, pepperkaker som ingen spiser og de litt intense norske julesangene. I små porsjoner i allefall :)