Tegne, tegne :)

Ikke helt ferdig ennå, men... Hadde egentlig tenkt til å tegne en pupp, men da jeg googla pupp så kom det opp et bilde av en dame som ammet. Så...

Hobbyer

Jeg innså her om dagen at når jeg er alene og skal finne på noe, så blir det fort til at jeg skrur på tv'n eller setter meg foran pc'n. Derfor tenkte jeg at jeg skulle begynne å tegne litt igjen. Jeg har jo gått tre år på tegning, form og farge, så jeg har en del utstyr fra før. Det er mest for at det skal være gøy, så noen voldsomme prosjekter blir det vel ikke (tegnelysten ble grundig drept på videregående). Her er et blad jeg tegna her om dagen...

Pinlig tur til apoteket

I går tok jeg turen til apoteket med en resept jeg hadde arvet av Ingvild (min eks-samboer fra Snertingdal). Jeg var overbevist om at det var ulovlig å hente ut andres resepter og var derfor ganske nervøs.Da jeg kom til skranken skjedde følgende:

Damen sier: Hei, hei, du skal ha det ja *smiler og taster heftig på tastaturet sitt*.

Thea tenker: Nå må jeg ikke bli avslørt.

Damen sier: Snertingdal ja, er det egen kommune eller? (hun fikk vel opp informasjon på skjermen om hvor Ingvild bodde, siden det var hennes resept)T

hea tenker: Faaaaaaen, det vet jo ikke jeg.

Thea sier: Ehm, ja, jeg tror da det.

Damen: *ser på meg med et blikk som sier "vet du ikke hvor du bor liksom?"*

Damen sier: Hvor er det Snertingdal ligger egentlig?

Thea tenker: Er det mulig! Jeg husker ikke... Det var enten Løten eller Gjøvik.

Thea sier: Det ligger vel i Løten.

Damen sier: Men ligger det ikke på andre sida av Mjøsa?

Thea tenker: Jeg døøør!

Thea sier: Jo, det gjør det (Løten ligger ikke på andre sida av Mjøsa, det gjør derimot Gjøvik som er Snertingdals kommune).

Damen sier: Det er ikke så nøye det altså... *taster mer på tastaturet, med et lattermildt uttrykk i ansiktet*Så gir hun meg varene og jeg går ut fra apoteket med ydmykelsen hamrende i meg. Da jeg kom hjem fortalte jeg om hendelsen til min mor og hun sa at det går fint an å hente ut resepter for andre. Jeg kunne altså bare ha sagt at det ikke var min resept...

Flashback

Jeg satt og funderte i stad da jeg kom på en artig episode fra barndommens dager. Jeg var så heldig å ha en venninne med like sær form for humor som meg selv, Helene. Vår favorittlek var å lage såkalte Cordelia-dokker. Disse dokkene var festet sammen av egne klær og sko som vi hadde fylt med forskjellige greier. Resultatet ble da en dokke i naturtro størrelse. En sommerkveld på slutten av barneskolen fant vi ut at vi skulle lage en Cordelia, selv om vi egentlig hadde konkludert med at vi var alt for gamle. Da Cordeliaen var ferdig gikk vi ut for å finne en plass i veien hvor vi kunne legge henne. Planen var å sjekke reaksjonen til passerende biler. Men så... Med en slapp og mager Cordelia i armene fikk jeg plutselig øye på noen gutter fra ungdomskolen, en av dem var til og med "fiende" med Helene. Vi måtte for all del ikke bli ferska med den idiotiske dokka. Jeg så på Helene med panikk i blikket "LØP!" hylte hun og satte av gårde. "Æææ!" hylte jeg og fulgte etter så godt jeg kunne, mens de tynne armene og beina til Cordeliaen dingla villt rundt meg. Men en Cordelia er faktisk ganske så tung og da overkroppen og underkroppen begynte å gli fra hverandre var det bare så vidt jeg klarte å holde en panikk-latterkrampe tilbake. Vi fikk til slutt hivi oss bak en busk i hagen til naboen og lå der og venta til kysten var klar. Så var det bare å gå tilbake og hente joggeskoene til mamma og hodet, som hadde løsna under ferden. Snakk om adrenalinkick :)

Solarium

Som så mange andre vinterbleike nordmenn har jeg mang en gang tatt meg en tur i solarium. Nå har jeg nesten begynt å venne meg til det, men i begynnelsen lå jeg skrekkslagen i femten minutter og venta på å dø. Da jeg for første gang sto foran den enorme neon-lysende boksen nede på det lokale solariet kjente jeg hjertet dundre i brystet. Men jeg fikk da stressa meg ut av (man har jo bare 30 sek. på seg) både strømpebukser og ullundertøy, og etter å ha sjekka et par hundre ganger at døra var låst fikk jeg lagt meg på plass. Etter et par sekunder starta en voldsom viftelyd etterfulgt av et panfløyte-inferno uten like. Jeg satte omtrent hjertet i halsen og måtte le høyt for meg selv over hvor mislykka den "avslappende" indianermusikken hadde funka. Etter et par ganger våget jeg meg til å trykke på de forskjellige knappene som fantes på senga, og fant ut at det slett ikke var nødvendig å ligge og hutre med vifta på full guffe. Nå elsker jeg solarium, borsett fra at de sluker penger... For en frossen person som meg er det utrolig deilig å ligge og varme seg i femten min. Anbefales :)

Du snakke arabisk?

I dag tok jeg toget hjem fra Røyken. Jeg var så heldig at jeg fikk selskap halvveis ut i reisen. En utenlandsk mann spurte om han kunne få sitte ned. Og det kunne han jo.

Etter en stund: Mannen snur seg og viser meg billetten med et spørrende blikk.

Mannen sier: Bytte?

Thea tenker: Faen, nå må jeg snakke engelsk.

Thea sier: Yes, you have to change train.

Thea tenker: Oi, det heter kanskje ikke change train??

Mannen sier: Nei, snakke norsk.

Thea spør: Snakker du norsk?

Mannen sier: Bittelitt

Thea sier: Ja, du må bytte tog på Hamar.

Mannen sier: Jeg ikke skønne.

Thea tenker: Faen, hva gjør jeg nå?

Thea smiler og sier: Ja, nytt tog... På hamar

Mannen sier: Ahh

Thea tenker: Puh

Etter en stund...

Mannen sier: Jeg Irak, Trondheim, bo litt, ikke lære mye norsk.

Thea tenker: Faen, jeg skjønner ikke en drit.

Mannen sier: Jeg snakke arabisk

Thea tenker Å! Jeg kan jo fargene på arbisk.

Thea sier: Jeg kan fargene på arabisk.

Mannen sier: Du snakke arabisk

Thea sier: Hehe, nei, jeg kan bare fargene.

Mannen sier: Fargene?

Thea sier: Colors

Mannen sier: Mm *smiler uforstående*

Thea sier: Esre (blå på arabisk) *peker på geseren hans*

Mannen sier: No, jumper.

Thea tenker: Å, herre gud... Dette er jo umulig å forklare...

Thea sier: Ramadi (grå på arabisk) og peker på togsetet.

Mannen sier: Jaja! Ramadi, du flink. Du lære meg norsk, jeg lære deg arabisk.

Thea tenker: Faen, vi sitter i stille-kupè.

Mannen spør: Gammel du?

Thea tenker: Jeg hørte ikke hva han sa, men jeg kan ikke si "hæ?" enda en gang. Hørtes ut som om han spurte hvor jeg bor.

Thea sier: Hamar

Mannen sier: Nei, hvor gammel du er?

Thea sier: 20

Mannen sier: Jeg 23

Thea tenker: Hånei du din gris, du er minst 35.

Thea sier: Åja *smiler*

Mannen sier: Jeg ikke lære norsk fort, vanskelig, jeg ikke ha kjæreste... *ler*

Thea tenker: Oh no... *fniser*

Etter en stund med intens stirring ut av vinduet fra min side, kunne folka på stille-kupeen endelig fastslå at det var stille borte hos det sære paret. Må faktisk innrømme at jeg var bittelitt letta da toget svingte inn på Hamar perrong.

Iiiiingvild!

En dag, da jeg fremdeles hadde fisken min Judas innså jeg at bollen hans, nok en gang, var bitt av algebasillen. Vemodig satte jeg igang med øsing av sekretbefengt bollevann og plasserte Judas trygt i en liten boks. Jeg trodde i allefall at han var trygg. En venninne av meg fortalte meg en gang at en av hennes ivrige hannfisker, hoppet ut av en lignende boks. Litt betenkt fortsatte jeg vaskinga. Mens jeg sto der og skylte steinene syntes jeg at jeg så noe lite og svart fly forbi meg i sidesynet. I et par sekunder fortsatte jeg skrubbingen, men så gikk det opp for meg hva dette kunne ha vært. Med hjertet i halsen vrei jeg synet mot gulvet. Der lå han, tørr og forkommen på badegulvet..."I, I, Ih, Ih! Ingvi! INGVIILD! JUDAS ER PÅ GULVET, DU MÅ KOMME!! I full panikk løp jeg rundt og hylte "JEG TØR IKKE Å TA HAN OPP!!" Jeg pilte inn på kjøkkenet og henta steikespaden. Da jeg var tilbake på badet, hadde Ingvild, med den største ro, begynnt å pirke opp Judas med dopapir. Vi fikk ham til slutt oppi bollen og selv om han bare kunne svømme med en finne, var jeg lettet. Det groteske var at vi hadde diskutert om vi skulle drepe Judas for å kjøpe noen nye, finere fisker. Careful what you wish for!

Lævrakemia, navnet skjemmer ingen?

Jeg og samboeren min Ingvild var så heldige å få være vitne til en svært så rørende film i forrige vinter. Og slikt får ikke gå upåaktet hen... Filmen handlet (en smule klisjefylt) om en nerdete, kristen jente med blodkreft som vant hjertet til skolens frekke kjekkas. Jeg har ikke ledd så mye på evigheter, vi gjetta oss feilfritt gjennom hele handlingen i filmen, det fantes ikke et spooor av uforutsigbarhet. Noe fornuftig kom det da ut av denne filmen. Min kjære navnløse hoftedokke ( kjennetegnes av unormalt store hofter) ble endelig døpt. Jeg er litt usikker på hvordan det hele skjedde, men vi diskuterte heftig hvordan man uttaler blodkreft på engelsk (horribelt, jeg vet det...). Til slutt gikk det opp for meg at Lukemia egentlig ville vært et veldig fint jentenavn. Ingvild var noe uenig, men jeg var fast bestemt på at dette var det riktige navnet. Etter en liten stund med Lukemia i armene mine, feiga jeg litt ut og fant ut at navnet kanskje ikke ville bli like godt mottatt overalt. Derfor endra jeg navnet til Lævrakemia, vakkert? Vi utførte en nesten fullkommen, kristen dåp inne på badet. "Var det i den hellige ånden og Jesus? Nei det var gud først og Jesus ånd, nei faen..."

Gyda Tusenfryd

Det var en nydelig maidag, vinden lekte lett med syrinbuskene i Trassesvingen 7. Gyda Trønder, innehaver av syrinbuskene var ute i hagen og nappet opp ugress og tusenfryd i bedene sine. Alt hadde spredd seg fra naboen, Igdunns hage. Gyda myste gjennom gjerdeplankene som skilte henne fra galskapen. Igdunns bed var overfylt av plantevekster, spesielt tusenfryd. Midt opp i det hele satt eieren selv og mediterte. Med en mørk brumming gynget hun frem og tilbake, brystene hennes veltet seg fra side til side under den gjennomsiktige blusen. Noe så motbydelig, tenkte Gyda for seg selv og nappet enda raskere i bedet sitt. Da alle tusenfrydene var omhyggelig revet vekk ble Gyda stående å se på Igdunn som nå var ferdig med å meditere. – Hei, Gyda! Ropte Igdunn plutselig og kom småløpende bort til henne. – Står du og ser på tusenfrydene mine du? De er vakre ikke sant? De er som mennesker, alle er forskjellige individer. Jeg pleier å prate litt med dem hver dag. Ja, de er så nydelige altså, sa Igdunn og sukket tungt. – Jo da, aldeles nydelige, gjentok Gyda ikke like entusiastisk. – Du forresten, sa Igdunn. I morgen skal jeg på hyttetur med meditasjonsgruppa mi, og så lurte jeg på om du ville være så snill å passe tusenfrydene mine. Jeg blir bare borte i tre dager. – Nei, jeg tror ikke… Begynte Gyda, men så tenkte hun seg om. – Jo forresten, det skal jeg vel ordne, hun smilte vennlig til Igdunn. Da Igdunn var gått inn huset sitt kastet Gyda hodet bakover og utstøtte en ond latter. Dette er slutten på de fordømte tusenfrydene, tenkte hun.Neste dag våknet Gyda med et smil om munnen, hun strakte armene i været og smålo for seg selv. Etter at hun hadde spist frokost gikk hun rett inn på vaskerommet. Hun tok frem fire store bøtter og fylte dem med klorvann. Nå tenker jeg det skal bli andre boller, sa Gyda og gnei seg i hendene. Litt senere sto hun ute i tusenfrydbedene til Igdunn og tømte bøtte på bøtte over de stakkars blomstene. – Å, det skal bli så deilig, utbrøt hun. Ingen flere tusenfry… hun brakk seg bare ved tanken på å høre navnet en gang til.Dagen etter var Gyda veldig spent på å se hvordan det hadde gått med tusenfrydene. Hun løp ivrig ut i hagen, men stoppet mitt på sin egen plen.Ææææh! Gyda kunne ikke tro sine enge øyne. Tusenfrydene var dobbelt så store som dagen før og hadde spredt seg langt over i hennes egen hage. Gyda hoppet bakover og fortsatte å skrike, - NEI, NEI, NEEEI! Hun løp inn i huset sitt og smalt igjen døra. Hva hadde skjedd?! Gyda lukket forsiktig opp døra for å se om hun kanskje hadde sett feil. Nølende tittet hun ut, jo da der lå det en hel åker av fornøyde tusenfryd som svaiet forsiktig i vinden. Gyda kjente sinnet vokse inni seg, hun reiv opp døra og styrtet mot hageboden. Hun grep fatt i gressklipperen og dro den med seg ut på plenen. Med en heftig bevegelse dro hun i gang motoren og satte kursen mot tusenfrydene.I flere timer løp Gyda rundt på plenen og maltrakterte hver eneste lille blomst hun kom over. Da hun var ferdig så det nesten ut som om hun hadde gjødslet plenen med konfetti. Ja! Ropte hun med tilfredsstillelse i stemmen. Hun bøyde seg ned, fylte nevene med kvernede blomster og lot det gli gjennom fingrene og ned på bakken. – Nå er det over og ut! Gyda samlet sammen blomstene og puttet dem i sekker og stablet alt i en stor haug. Da hun var ferdig var ferdig hadde det blitt kveld og Gyda gikk og la seg. Hele kvelden lå hun spent og tenkte på hvordan hun skulle forklare alt for Igdunn neste morgen.Da morgenen kom kvitret fuglene utenfor og sola skinte ekstra sterkt gjennom vinduene. Gyda gledet seg til å gå ut hagen og se en helt ren gressplen uten en eneste tusenfryd.Vel ute i hagen sto Gyda med klump i halsen og stirret utover det som viste seg for henne. Større og frodigere enn noen sinne sto tusenfrydene foran henne.Hva er dette for noe?! Gyda styrtet ut på plenen og gikk rundt seg selv mange ganger. Hun stampet rundt på bakken, men de tusenfrydene hun tråkket på vokste bare enda større opp igjen. - Dette kan ikke være mulig, skal jeg leve med disse blomstene rundt meg resten av mitt liv?! Hylte hun.Gyda så seg febrilsk rundt og fikk øye på en jernhakke som sto lent inn til husveggen. Hun grep tak i den og begynte å hakke rundt seg. – Nå skal jeg rive dere opp ved rota, små djevler! Hun hakket og hakket mens tårene strømmet på. – Hva har jeg gjort for å fortjene for å måtte gå gjennom slike prøvelser som dette, ropte hun ut. Plutselig var det akkurat som om jernhakka veide et tonn, den glei ut av hendene hennes. Alt ble tåkete og det eneste hun kunne skimte var tusenfrydene som poppet opp av bakken, enda større. - Gyda, Gyda, var det plutselig en mørk stemme som sa. Hva er det du har gjort? Har du ingen samvittighet? Er du villig til å ta bort Igdunns eneste glede i hverdagen kun for ditt eget behag? Du er et ondt menneske Gyda, fortsatte stemmen.Gyda la seg utmattet ned på bakken, det var som om hun hadde et slør foran øynene. Litt senere kom Igdunn hjem, hun ble overveldet da hun fikk øye på havet av tusenfryd. Å, for en fantastisk jobb Gyda har gjort, tenkte hun. Men ingen Gyda var å se noe sted. Hun måtte ta sin straff.Om du leter nøye på plenen til Igdunn en varm sommerdag, så kanskje du finner henne, blant alle de andre tusenfrydene.

Berettelsen om Judas

I fjor sommer gikk jeg helt spontant til anskaffelse av en kampfisk, Lester. I begynnelsen syntes jeg han var litt kjip å se på for han fløyt bare rundt i bollen(kampfisker er veldig rolige). Jeg tenkte at han kanskje var deppa siden han var helt alene, derfor kjøpte jeg fem bittesmå neonfisker som kunne holde ham med selskap.Det viste seg jo fort at Lesthers oppfatning av situasjonen var en ganske annen enn min, og en dag var det noe som ikke var helt som det skulle... Jeg syntes det var veldig snodig at jeg ikke hadde sett mer til neonfiskene så jeg bøyde meg over bollen for å se bedre. Jeg la plutselig merke til at det lå og fløyt noen grå kjøtt-aktige klumper i vannflaten. Jeg tenkte "hva i helvete kan dette være?", før jeg så at en av kjøttklumpene hadde finner...Helt forskrekka fiska jeg den opp og begynte å telle de andre fiskene, tre igjen. Jeg syns det var for ille å la dem være igjen som fôr for Lesther så jeg putta dem i en liten bolle for seg selv, men dramaet fortsatte. Jeg satte bollen på rommet og la meg til å sove.

Dagen etter var det iskaldt i rommet (jeg sover med vinduet oppe), jeg tussa søvnig bort til bollen for å se om fiskene hadde overlevd, men der lå de og fløyt helt svimeslått av kulde. I løpet av dagen døde to av fiskene. Jeg fant ut at det ble litt dumt å beholde den lille fisken på en centimeter i en egen bolle, så den ble døpt Una og adoptert av venninna mi.Neste sommer tenkte jeg "nå drar jeg og kjøper noen kjerringer til Lesther", om ikke neonfiskene var velkomne så kunne han vel ikke si nei til noen damer av eget slag? Jeg tok turen til asker og kom hjem med tre små damefisker og var veldig fornøyd med meg selv. Jeg slumpa dem oppi bollen, og de så ut til å få riktig så mye liv i gamle Lesther.Dagen etter måtte jeg likevel innse at det var skjedd igjen. I vannskorpa lå det og fløyt en liten grå damefisk, uten finner. Morderen hadde rett og slett gnagd dem ned til ryggen. Neste dag fulgte samme scenario, og jeg tenkte at Lesther måtte være en liten psykofisk. MEN... SÅ...Dagen etter skjedde det utenkelige.

Selveste Lesther, kongen med røde og blå finner, lå helt stille på bånn av bollen. Finnene var gnagd av som med de andre fiskene. Med to damer igjen undret jeg meg over hvem som hadde klart å knerte to fisker (en mann atpåtil) på så kort tid. Neste dag var svaret der, kun én fisk igjen. En litt stor og feit, svart damekampfisk. WHY?? tenkte jeg. At jeg skulle straffes slik bare fordi jeg hadde kjøpt tre fisker til. Lesther, som jeg hadde holdt i live i ett år, og her satt jeg igjen med en liten kjip og stygg damefisk. I dagene som fulgte vurderte jeg sterkt å ofre det lille kreket til dogudene, men jeg lot være. Håpet var at den lille fisken skulle være en ung kampfiskhann, og jeg i allfall skulle ha noe igjen for de 120 kr. jeg hadde brukt. Derfor, døpte jeg fisken, og om han ennå ikke er tilgitt så lever han i beste velgående. Dette var historien om JUDAS.

Poona

Tilda avtalebok

Fra nyåret av kan jeg kose meg med å skrive inn avtaler i den nye avtaleboka mi. Jeg hadde egentlig tenkt til å kjøpe en jeg skulle ha nå, men det er jo ikke mange månedene igjen av dette året så slik ble det ikke :)